Legens plikt til å foreta undersøkelse av smittede personer og til å foreta smittesporing

• Dersom en lege får mistanke om at det kan foreligge en allmennfarlig smittsom sykdom, plikter legen å sette i gang undersøkelser for å få dette avklart.
• I samråd med pasienten må man motvirke at sykdommen overføres til andre (§ 3-5).
• Hvis legen er i tvil, skal legen uten hinder av lovbestemt taushetsplikt ta kontakt med bydelsoverlegen. Tar legen kontakt med bydelsoverlegen, skal bydelsoverlegen overta den videre oppklaring og oppfølging hvis det viser seg at den første legen ikke har de nødvendige forutsetninger for arbeidet.
• En lege som har sikker kunnskap eller har mistanke om en allmennfarlig smittsom sykdom som skyldes overføring av smitte fra en person til en annen, skal foreta smitteoppsporing dersom dette er gjennomførbart og hensynet til smittevernet krever det (§ 3-6). Legen skal i så fall spørre den smittede om hvem smitten kan være overført fra, om når og på hvilken måte smitteoverføringen kan ha skjedd og hvem den smittede selv kan ha overført smitten til.
• Legen skal da, eventuelt gjennom den smittede, ta kontakt med dem som smitten kan være overført fra eller til og undersøke disse. Plikten bortfaller dersom den smittede godtgjør at aktuelle personer allerede er undersøkt eller får nødvendig behandling eller omsorg.
• Legen skal alltid ta kontakt med bydelsoverlegen når det er mistanke om en allmennfarlig smittsom sykdom som skyldes miljøsmitte, f.eks. en sykdom som skyldes overføring av smitte fra drikkevann, matvarer eller dyr.

 Oppfølging av kommuneoverlegen (bydelsoverlegen)  

• Dersom legen ikke ser seg i stand til å gjennomføre smitteoppsporing og oppfølging av de mulig smittede, skal legen uten hinder av lovbestemt taushetsplikt gi underretning om dette til bydelsoveroverlegen hvis hensynet til smittevernet krever det. Legen skal da også gi opplysning om smittekontakter.
• Det samme gjelder dersom legen har grunn til å anta at en smittet person ikke følger den personlige smittevernveiledningen som legen har gitt. Hvis en lege på denne måten tar kontakt med bydelsoverlegen, skal bydelsoverlegen overta den videre oppklaring og oppfølging når det viser seg at den første legen ikke har de nødvendige forutsetninger for arbeidet. 

Forsterket smittevernveiledning 

• Dersom en smittet person ikke ønsker personlig smittevernveiledning, og det er grunn til å anta at vedkommende heller ikke retter seg etter den, skal legen varsle bydelsoverlegen uten hinder av taushetsplikt. Bydelsoverlegen skal i slike tilfeller overta smittevernveiledningen, men overtar ikke behandlingsansvaret for pasienten. 
• Bydelsoverlegen må i en slik situasjon vurdere om det bør iverksettes ytterligere tiltak for å hindre at andre smittes. Det anbefales å:
  • Gjennomføre en ny samtale med den smittede for personlig smittevernveiledning tilpasset den smittedes sykdom og andre relevante forhold. Det er viktig av at den smittede overholder rådene for å unngå å smitte andre.
  • Orientere om straffansvaret etter straffelovens bestemmelser om smitteoverføring og smittefare.
  • Orientere om muligheten for å fravike taushetsplikten for å varsle personer som utsettes for smittefare.
  • Søke å identifisere eventuelle bakenforliggende problemer som rusmiddelbruk eller psykiske lidelser som kan forårsake eller medvirke til den smittefarlige atferden.

• I tillegg til muntlig veiledning kan det være aktuelt å gi den smittede skriftlig materiell som beskriver smittefare og smitteverntiltak. Om nødvendig må tolk benyttes (Tolk og tolketjenester i møte med minoritetsspråklige pasienter/brukere) for å sikre at den smittede forstår veiledningen fullt ut. Om nødvendig bør bydelsoverlegen innkalle en smittet person til slik forsterket smittevernveiledning flere ganger. 

• Under helt særlige omstendigheter vil det kunne være aktuelt med tvungen isolering etter reglene i smittevernloven § 5-3. Selv om kommunelegen forgjeves har forsøkt andre tiltak for å forebygge eller motvirke smitteoverføring vil ikke vilkårene for bruk av tvungen isolering uten videre være oppfylt. Isolering vil f.eks. ikke være aktuelt når den smittefarlige atferden består i ubeskyttet seksuell omgang. 

Anmeldelse til politiet og informasjon til media

• Behandlende helsepersonell, bydelsoverlegene eller kommunelegen har i utgangspunktet ikke hjemmel for å anmelde den smittede til politiet selv om det skulle være klart at den smittede utsetter andre for smittefare.
• Smittevernlovens regler om taushetsplikt og opplysningsrett og -plikt gir ikke adgang til å bryte taushetsplikten for å inngi anmeldelse. Tilliten mellom pasient og helsepersonell er også av stor betydning og vil kunne bli skadelidende dersom helsepersonell går til anmeldelse. 
• Kommunelegen kan likevel i særlige alvorlige tilfeller der det er grunn til å tro at nye personer vil kunne bli utsatt for smittefare uten å bli informert om dette, gjøre en konkret vurdering om det kan være hjemmel i helsepersonelloven og smittevernloven om å fravike taushetsplikten ved å gå til politianmeldelse.
• Helsepersonell bør være svært tilbakeholdende med å sette taushetsplikten til side med tanke på politianmeldelse, og det anbefales alltid å diskutere tilfellet med kollegaer og Folkehelseinstituttet før man vurderer en ev. politianmeldelse. 
• Det anbefales heller ikke å gjennom media o.l. gå ut med informasjon til den generelle befolkningen om at det finnes en smittet person med en smittefarlig atferd i spesielle miljøer. f.eks. homofile- eller prostitusjonsmiljøer og at publikum bør være særlig påpasselig med bruk av kondom. Risikoen for at den smittede kan bli identifisert er stor, selv om man gir minimale opplysninger om den smittede. I tillegg vil en mulig effekt antagelig vare kort.  
• I slike vanskelige saker kan kommunelegen ende opp med at den smittede fortsatt har smittefarlig seksual atferd uten at man har lyktes med å stoppe denne atferden. Dette er en situasjon som man i sjeldne tilfeller må leve med og stole på at de generelle forebyggende råd som f.eks. kondombruk vil hindre videre smittespredning.  

Plikter for en person som er smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom 

• En smittet person med en allmennfarlig smittsom sykdom har etter §2-1 og § 5-1 plikt til:

  • Å gi beskjed til lege og oppsøke lege for nødvendig undersøkelse ved mistanke om allmennfarlig smittsom sykdom.
  • Å gi nødvendige opplysninger om hvem smitten kan være overført fra.
  • Å gi nødvendige opplysninger dersom overføringen kan ha skjedd ved miljøsmitte, for eksempel drikkevann, matvarer eller dyr.
  • Å opplyse hvem man selv kan ha overført smitte til.
  • Å ta imot og følge den personlige smittevernveiledningen som legen gir.
  • Å la seg isolere dersom det er nødvendig.

• Det er uttrykkelig fastsatt i loven (§ 8-1) at straff for brudd på loven ikke kommer til anvendelse for den smittede ved brudd på disse pliktene.

• Det er ikke noen lovbestemt plikt for smittede til å la seg behandle for at den allmennfarlige smittsomme sykdommen, eller å bli kurert eller kontrollert.

• En smitteførende person har heller ikke plikt til å gi opplysninger om smittestatus til helsepersonell, seksualpartnere eller andre personer hvor nær kontakt kan innebære fare for smitteoverføring. Det er likevel ønskelig at den smittede informerer om smittefaren da dette kan bidra til bedre forebygging av smitteoverføring, noe som også vil være i den smittedes egen interesse, i siste instans med tanke på straffelovens bestemmelser om smitteoverføring og smittefare.

• Den som ikke frivillig lar seg undersøke eller om nødvendig isolere, kan etter omstendighetene undergis tvungen undersøkelse eller isolering.

Tvangstiltak

• Smittevernloven åpner for at det i visse tilfeller kan gjennomføres tiltak med tvang overfor antatt smittede personer når det er nødvendig for å forebygge en allmennfarlig smittsom sykdom eller motvirke at den blir overført.
• Den smittede skal først oppfordres til å medvirke frivillig. Tvang skal bare brukes som siste utvei når frivillige tiltak ikke har ført frem. Slike tvangstiltak vil normalt kun være aktuelt i helt spesielle situasjoner som det er vanskelig å rå med, f.eks. når en smittebærertilstand er kombinert med atferdsavvik.  

 Tvungen legeundersøkelse – innleggelse til undersøkelse og kortvarig isolering § 5-2 

• Når det er nødvendig for å forebygge en allmennfarlig smittsom sykdom eller motvirke at den blir overført, skal legen, bydelsoverlegen eller kommuneoverlegen be en smittet person om å la seg undersøke av lege.
• Dersom en smittet person motsetter seg en slik undersøkelse kan det gjøres vedtak om at vedkommende skal legges inn på sykehus til legeundersøkelse og eventuelt til kortvarig isolering.  
• Tvungen legeundersøkelse og kortvarig isolering kan bare gjennomføres:
  • ​For å klarlegge om det foreligger en allmennfarlig smittsom sykdom.
  • Når dette er nødvendig for å motvirke overføring av en slik sykdom til andre.
  • Undersøkelsen kan skje uten fare.
  • Pasientens fysiske motstand ikke er større enn at det er mulig å gjennomføre tiltakene hos de aktuelle tjenestene.

• Vedtak skal gjøres av Smittevernnemnda, og tvungen undersøkelse kan vedtas for opptil sju dager.   

• Før det blir gjort vedtak om tvungen legeundersøkelse eller kortvarig isolering, skal den smittede personen gis varsel slik at han eller hun får uttale seg. Varsel kan sløyfes når det ikke er praktisk mulig eller vil medføre fare for at undersøkelsen eller isoleringen ikke kan gjennomføres. 

• Når det er forsvarlig å foreta legeundersøkelsen uten innleggelse i sykehus ut fra hensynet til den smittede eller dem som skal undersøke, kan undersøkelsen gjøres poliklinisk eller på Allmennlegevakten i Oslo.

 Hastevedtak § 5-2

• Bydelsoverlege eller kommuneoverlege kan sammen med vakthavende infeksjonsmedisinske overlege ved sykehus i helseregionen etter § 5-8 treffe hastevedtak hvis hensynet til smittevernet tilsier at vedtaket ikke kan vente. Det skal særlig legges vekt på åpenbar fare for smitteoverføring.
• Vedtak om tvungen undersøkelse gjelder frem til Smittevernnemnda har vurdert saken, men ikke utover sju dager.  
• Kopi av vedtaket sendes til Smittevernnemda.

 Tvungen isolering i sykehus § 5-3

• Dersom en smittet person motsetter seg isolering, og andre tiltak som kan forebygge eller motvirke overføring av sykdommen har vært forsøkt eller det er overveiende sannsynlig at slike tiltak ikke vil føre frem, kan det gjøres vedtak om at vedkommende skal legges inn på sykehus til isolering. 
• Tvungen isolering kan bare gjennomføres:
  • Når dette etter en helhetsvurdering er den klart mest forsvarlige løsningen i forhold til faren for smitteoverføring.
  • Den belastningen som tvangsinngrepet påfører pasienten.
  • Det er overveiende sannsynlig at andre ellers vil bli smittet med alvorlige konsekvenser.
  • Pasientens fysiske motstand ikke er større enn at det er mulig å gjennomføre tiltakene hos de aktuelle tjenestene.
• Vedtak etter denne bestemmelsen kan gjøres for opptil tre uker. Ved nytt vedtak kan isoleringstiden forlenges med opptil seks uker om gangen inntil ett år fra første vedtak.
• Dersom det er nødvendig å fullføre behandling av allmennfarlig smittsom sykdom av særlig alvorlig karakter for å forhindre smitteoverføring, kan vedtaket forlenges utover ett år. 
• I sammenheng med forlengelse av isoleringstiden kan det vedtas tvungen legemiddelbehandling når det kan redusere isoleringstiden vesentlig. Vedtak om tvungen legemiddelbehandling kan bare fattes når behandlingen er medisinskfaglig forsvarlig og kan gjøre en smittet person smittefri. Påbegynt legemiddelbehandling må fullføres dersom det er fare for tilbakefall, resistensutvikling eller andre tungtveiende smittevernhensyn tilsier det. 
• Vedtak om tvungen isolering i sykehus og legemiddelbehandling gjøres av Smittevernnemnda etter begjæring fra bydelsoverlege eller kommuneoverlege.

 Hastevedtak § 5-3

• Bydelsoverlege eller kommuneoverlege kan sammen med vakthavende infeksjonsmedisinske overlege ved sykehus i helseregionen etter § 5-8 treffe hastevedtak hvis hensynet til smittevernet tilsier at vedtaket ikke kan vente. Det skal særlig legges vekt på åpenbar fare for smitteoverføring. Hastevedtak om tvungen isolering gjelder frem til smittevernnemnda har vurdert saken, men ikke utover sju dager. 
• Tvungen isolering i sykehus skal skje i en egnet sykehusavdeling eller sengepost. Avdelingen eller sengeposten skal være spesielt lagt til rette for å motta slike pasienter. 
• Kopi av vedtaket sendes til Smittevernnemda.

Smittevernnemnda 

• Det er Barneverns- og helsenemnda i Oslo og omegn som er Smittevernnemnd for hele landet. Sekretariat er Statsforvalteren i Oslo og Viken. Smittevernnemnda skal komme sammen så raskt som mulig og senest innen 7 dager for å drøfte og fatte vedtak i saken.   
• Smittevernnemnda har i perioden 1994-2018 behandlet 23 saker. Sakene har i all hovedsak gjaldt smittsom lungetuberkulose, noen få saker gjaldt hiv-infeksjon.   
• En sak om vedtak etter § 5-2 eller § 5-3 innledes ved at bydelsoverlege eller kommunelegen utarbeider begjæring om tiltak etter den aktuelle paragrafen. I begjæringen skal det redegjøres for de omstendigheter kommuneoverlegen legger til grunn for det tiltak som blir foreslått. Begjæringen skal omgående sendes til smittevernnemnda med kopi til Statsforvalteren.
• Helsedirektoratet kan selv reise sak for nemnda. Den smittede skal få oppnevnt en offentlig advokat. Til møtet i nemnda kan en representant for den som har begjært tvangsvedtaket og den smittedes fullmektig møte. Vedtaket skal gjøres umiddelbart etter at drøftingene i smittevernnemnda er slutt.