|
Begrepet samtykkekompetanse erstattes med begrepet beslutningskompetanse. Endringene er innarbeidet i pasient- og brukerrettighetsloven § 4‑3 og trådte i kraft 1. september 2025, med enkelte bestemmelser fra 1. juni 2026. Begrepsendringen skal tydeliggjøre at vurderingen gjelder personens evne til å ta en beslutning om egen helsehjelp. Dette gjelder både retten til å samtykke til helsehjelp og retten til å takke nei. Når beslutningskompetanse vurderes, skal det vurderes om personen forstår hva beslutningen gjelder og hvilke konsekvenser valget kan få. Endringen endrer ikke hovedregelen om selvbestemmelse, men tydeliggjør vurderingene som skal gjøres etter loven. I forbindelse med lovendringen ble kravet om at den manglende forståelsesevnen må skyldes sykdom opphevet og beviskravet for manglende beslutningskompetanse ble senket fra åpenbart til overveiende sannsynlig. |
Rutinen gjelder for helsepersonell i Oslo kommune som yter helsehjelp og som vurderer beslutningskompetanse til brukere som bor i eget hjem. Reglene om beslutningskompetanse følger av Lov om pasient- og brukerrettigheter, kap. 4.
Hensikten med rutinen er å:
Ved medisinske undersøkelser, behandlinger og økonomiske tiltak skal lege avgjøre beslutningskompetansen. Ved odontologiske undersøkelser og behandlinger er det tannlege som skal avgjøre beslutningskompetansen.
Helsehjelp kan bare gis med brukers samtykke, med mindre det foreligger lovhjemmel eller annet gyldig rettsgrunnlag for å gi helsehjelp uten samtykke. For at samtykke skal være gyldig, må bruker ha fått nødvendig informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen.
Samtykke kan gis uttrykkelig eller stilltiende. Uttrykkelig samtykke betyr at bruker sier klart ja, enten muntlig eller skriftlig. Stilltiende samtykke betyr at brukers handlinger og situasjonen rundt, gjør det sannsynlig at bruker godtar helsehjelpen.
Medarbeidere skal alltid ha et bevisst forhold til hvorvidt bruker er beslutningskompetent eller ikke.
Vurdering av beslutningskompetanse blir særlig aktuelt i situasjoner der det oppstår tvil om brukers evne til å forstå og ta stilling til hva den aktuelle beslutningen gjelder og konsekvensene av beslutningen. Dette gjelder spesielt:
Beslutningskompetanse skal vurderes for den konkrete helsehjelpen det er tvil om brukeren kan ta stilling til. Vurderingen gjelder bare for denne helsehjelpen, og ikke for annen helsehjelp. En bruker kan ha beslutningskompetanse for en type helsehjelp, men ikke for en annen. For eksempel kan en bruker ha beslutningskompetanse til å ta stilling til dusj, men ikke ernæring. Det må gjøres en konkret vurdering av beslutningskompetanse for hvert enkelt tiltak.
Ved vurdering av beslutningskompetanse skal medarbeider legge forholdene til rette slik at brukeren får best mulig forutsetninger for å forstå valget og konsekvensene av valget. Beslutningskompetanse kan variere blant annet ut fra tid på døgnet og dagsform. Medarbeidere kan bidra til økt beslutningskompetanse ved å:
Vurder i hvilken grad pasientens tilstand påvirker evnen til å foreta en realistisk vurdering av egen tilstand og konsekvensene av behandlingsvalget. Det skal være overveiende sannsynlig at pasienten ikke er i stand til å forstå hva den aktuelle beslutningen gjelder og konsekvensene av beslutningen.
Beviskravet "overveiende sannsynlig " betyr alminnelig sannsynlighetsovervekt, altså mer enn 50 % sannsynlig. Helsepersonell må altså finne det mer sannsynlig at pasienten mangler beslutningskompetanse enn at pasienten er beslutningskompetent.
FORSTÅ: Forstår bruker informasjon som er relevant for beslutningen om egen helsehjelp?
ANERKJENNE: Anerkjenner bruker sin helsetilstand? Aksepterer bruker hvorfor helsehjelpen er nødvendig og konsekvensen av å nekte helsehjelpen?
RESONNERE: Deltar bruker i en drøfting, forstår bruker konsekvensene av valg og resonnerer bruker rundt informasjon om ulike behandlingsalternativer?
VELGE: Evner bruker å uttrykke et valg?
Bruker er beslutningskompetent:
Bruker er ikke beslutningskompetent:
For dokumentering i Gerica se Gerica - Beslutningskompetanse - Brukerveileder.
Ved manglende beslutningskompetanse skal det gis skriftlig informasjon til bruker og pårørende om avgjørelsen etter lov om pasient- og brukerrettigheter § 4-3. Dersom bruker ikke har oppnevnt nærmeste pårørende, skal avgjørelsen legges frem for annet kvalifisert helsepersonell. Brukeren selv eller pårørende kan klage på beslutningen om manglende beslutningskompetanse. Brukerens beslutningskompetanse kan endres over tid og må vurderes kontinuerlig.
Dersom helsepersonellet lykkes med å overkomme brukers motstand gjennom tillitsskapende tiltak, gis helsehjelpen i samsvar med reglene i Pbrl. kap. 4.
Kontakt fastlege dersom det er tvil om bruker har beslutningskompetanse, eller dersom det er mistanke om at manglende beslutningskompetanse skyldes psykisk sykdom. Fastlege må vurdere bruk av psykisk helsevernloven dersom bruker motsetter seg nødvendig helsehjelp, eller bruker endrer adferd og eventuelt holdning til helsehjelpen.
Helsepersonell har ansvar for å informere fastlegen ved vurdert manglende beslutningskompetanse eller behov for vurdering fra fastlege.
Beskriv følgende punkter i en elektronisk melding:
Brukers beslutningskompetanse kan endre seg over tid og må vurderes kontinuerlig og for hvert enkelt tiltak.
Relasjonelle faktorer påvirker menneskers beslutninger, der iblant hvordan informasjonen gis og i hvilken grad bruker har tillit og trygghet til helsepersonell. Manglende språkforståelse, kultur, helsekompetanse, mistillit og traumer kan føre til motstand mot helsehjelp. Medarbeidere må derfor reflektere rundt om motstand mot helsehjelp er et uttrykk for manglende forståelse eller manglende tillit, og vurdere tillitsskapende tiltak deretter.
For å oppnå tillit må det det tas hensyn til individuelle forhold hos bruker. Tillitsskapende tiltak kan både være tiltak i konkrete situasjoner med motstand, og tiltak som på lengre sikt kan øke brukers tillit – og dermed bidra til å forebygge motstand. Før det ytes helsehjelp til en bruker uten beslutningskompetanse som motsetter seg helsehjelp, skal helsepersonellet forsøke tillitsskapende tiltak. Dette innebærer at helsepersonell skal forsøke å legge til rette for helsehjelp uten å bruke tvang. Tillitsskapende tiltak kan bare unnlates dersom det er åpenbart formålsløst å forsøke dette, jf. Pbrl. § 4 A-3 første ledd. Det skal da gis en begrunnelse for det.
Nødvendig helsehjelp
Nødvendig helsehjelp er helsehjelp som utføres for å forhindre helseskade. Unnlatelse av slik helsehjelp kan føre til vesentlig helseskade.
Vedtak om tvang etter §4a
Pasient- og brukerrettighetsloven kap. 4A har som formål å kunne yte nødvendig somatisk helsehjelp til pasienter uten beslutningskompetanse som motsetter seg helsehjelp. Dersom brukeren vurderes til ikke å være beslutningskompetent, og helsepersonell ikke lykkes med å overkomme brukerens motstand gjennom tillitsskapende tiltak, skal det gis tvungen helsehjelp etter reglene i lovverket. Det skal da fattes særskilt vedtak om dette. Vedtaket treffes av den som har det faglige ansvaret for helsehjelpen (Pbrl. kap 4A-5 første ledd).
Den som yter helsehjelpen kan være lege, psykolog, fysioterapeut, ergoterapeut, sykepleier, vernepleier eller annet kvalifisert personale avhengig av hvilken type helsehjelp som skal ytes.
|
Beslutningskompetanse (tidligere samtykkekompetanse): Å inneha kompetanse til å ta stilling til et konkret tiltak og å forstå konsekvensene av avgjørelsen som blir tatt. |
|
FARV: (Forstå, Anerkjenne, Resonnere, Velge) er et verktøy for å vurdere beslutningskompetanse. |
|
Helsehjelp: Med helsehjelp menes enhver handling som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie- og omsorgsformål og som utføres av helsepersonell. |
|
Helsepersonell (definert i lov om Helsepersonell): Helsepersonell og helse- og omsorgspersonell: «Helsepersonell» er definert i helsepersonelloven § 3 og omfatter alle med autorisasjon og lisens, og andre som gir helsehjelp i helse- og omsorgstjenesten og på apotek, herunder studenter og elever. I kommunene brukes ofte fellesbetegnelsen «helse- og omsorgspersonell». Det inkluderer tjenesteytere som yter omsorgstjenester til brukere etter helse- og omsorgstjenesteloven. Eksempler kan være støttekontakter og personer som yter praktisk bistand. |
|
Pasient og bruker: En «pasient» er en person som ber om eller mottar helsehjelp. En «bruker» er en person som ber om eller mottar tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven som ikke er helsehjelp, for eksempel støttekontakttjenester og praktisk bistand. |
Reglene om beslutningskompetanse følger av Lov om pasient- og brukerrettigheter, kap. 4.A
Fra samtykkekompetanse til beslutningskompetanse - lovendring - WebinarGeek
Bruker motsetter seg helsehjelp, men det blir ikke gjennomført en vurdering av beslutningskompetanse.
Bruker er vurdert som ikke beslutningskompetent, men vurderingen er ikke dokumentert i Gerica.
Bruker er vurdert å "generelt" ha manglende beslutningskompetanse, uten at dette er knyttet til en spesifikk helsehjelp eller beslutning.
Det er ikke gjort en helhetlig vurdering av beslutningskompetanse med vurdering av forståelse, anerkjennelse, resonnement og evne til å uttrykke et valg. (FARV).